Forhåndsjuryens uttalelse — kortfilm

Billigere og enklere opptaks- og redigeringsutstyr de siste årene har ført til at stadig flere forsøker seg på å lage film. Flere og flere skoler tilbyr kurs i filmproduksjon. Dette har vi merket også i årets påmelding til Kortfilmfestivalen. I gleden over å ha laget en film eller flere filmer, glemmer man ofte å være selvkritisk til det man har laget. Mange av årets filmer var enten skoleøvelser eller lek med sjangere. Ofte svært ambisiøse prosjekt som det er jobbet og slitt med.

Men det å lage film krever ikke bare lyst eller ønske om å lage film, det krever også talent, erfaring og kunnskap om for eksempel teknikker som foto, lys, klipp eller hvordan man instruerer. Det er ikke alltid sikkert at venner er gode skuespillere. Når det man har laget skal vises på et stort lerret kommer filmens styrke eller svakheter tydelig fram.

Årets uttak er som tidligere år et lite gjennomsnitt av den norske kortfilmproduksjonen, her er de fleste sjangere og uttrykk med. Det merkes at de første kullene fra Filmskolen på Lillehammer begynner å gjøre seg gjeldende, i det hele tatt er det mange nye navn som forsøker seg innenfor kortfilmformen. Vi merker også at de mer etablerte lager mindre kortfilm; det kan virke som det er et nytt generasjonsskifte innen norsk kortfilmproduksjon. En del av årets kortfilmer er laget av folk som går på utenlandske film- eller kunstskoler, hvor man ofte har andre innfallsvinkler og forsøker seg på andre typer formspråk.

Temamessig virker det som en del av årets kortfilmer er opptatt av 1) relasjoner mellom menn der krangel mellom menn som ofte fører til absurde situasjoner, 2) relasjoner mellom mann og kvinne fra det første sødmefylte kjærlighetsmøtet til der kjærligheten har blitt vanskelig. I flere av filmene skildres barns eller ungdommers forhold til hverandre eller til den problematiske voksenverdenen. De korte dokumentarene spenner fra glede over lokalradioens bingo til menneskers møte med døden. Det er mye om de nære ting. Eksperimentfilmene spenner fra det visuelt spennende repeterende til det mer lekne og uforutsigbare. Gledelig er det også at det fortsatt lages 35 mm filmkopier av filmene selv om mange av filmene er tatt opp på video eller redigert på video.

En forhåndsjury vil aldri kunne være objektiv, den er som alle andre juryer preget av de menneskene som sitter der, og årets forhåndsjury har som tidligere år forsøkt å finne et utvalg kortfilmer som representerer det beste av årets innsendte bidrag, der man har sett etter originalitet, innhold og form. Håpet er at mange av årets uttatte kortfilmer vil kunne gi mange fine filmopplevelser. God kortfilmfestival!

Mai 2003

Kirsten Bryhni, Hilde Herming Arild Jørgensen


Forhåndsjuryens uttalelse — dokumentarfilm

Årets norske dokumentarfilmer holder høyt nivå. Det er mange filmer som vi gjerne skulle gitt plass på programmet om ikke vårt mandat hadde vært å velge ut kun elleve timer film.

Blant de heldige som kom med er det stor variasjon: Her er både sterke historier — og de tilsynelatende ubetydelige historier — fra norsk virkelighet, norsk virkelighet knyttet til verden utenfor, og historier fra en helt annen virkelighet enn den norske. Bølger gjør seg gjeldende; ‘reisen hjem’ er et slikt gjennomgangstema, med fokus på norskafrikanere, innvandrerkultur og identitetsproblematikk. En annen påtagelig bølge er fotballfilmer, der kun én fikk plass i vårt utvalg. Nesten en bølge også: dette med de unge, identitetssøkende som i selvransakelse og med et lett undrende blikk ser på seg selv og sin egen generasjon.

Generelt: Mange filmer portretterer folk, lar oss møte interessante karakterer som har en sterk historie å fortelle. Vi har sett mye godt filmhåndverk. Det er ikke noen selvfølge at slike portretter lykkes i det å finne balansen mellom det utilsiktet utleverende og det å ikke makte å komme nært nok innpå.

Positivt i år: Det er ikke så mange prosjekter som tilpasser seg en tradisjonell tv-estetikk i betydningen filmer om viktige tema, men blottet for filmatisk kreativitet. Mer negativt: Mange av filmene vi har sett har en musikkbruk som virker ureflektert og som ødelegger heller enn hjelper filmopplevelsen. Det gjelder ikke så mye de filmene som ble valgt ut til visning.

Litt savner vi flere filmer som våger å utfordre og provosere publikum, de som tør bryte med de mest gjengse konvensjoner innen dokumentargenren. Men unntakene er der.

Oslo, 10. april 2003

Torunn Nyen, Evald Otterstad, Harald Østgaard Lund

The preselection jury’s declaration - short films:

An ever-increasing number of people are trying their hand at filmmaking these days, no doubt due to the availability of cheaper and simpler shooting and editing equipment. A growing number of schools are offering courses in film production as well. The trend is discernible among this year’s contributions to the Norwegian Short Film Festival. Amid the delight of having made a film or two, one often discards a self-critical attitude towards one’s own efforts. This year, many of the films were either school exercises or playing around with genres. Often highly ambitious projects that have cost blood, sweat and tears.

But filmmaking requires more than an urge or a wish to make film, it also requires talent, experience and knowledge about, among other things, techniques such as photography, lighting, editing and directing. It is not always certain that friends are good actors. When the film is projected onto the big screen, its strengths or weaknesses become obvious.

As in previous years, the 2003 selection gives a representative picture of Norwegian short film production, with most genres and modes of expressions being presented. It is noticeable that graduates of the first years of the film school at Lillehammer are making their mark, all in all there are many new names trying their hand at the short film format. We notice as well that the more established names are making fewer shorts; we may be witnessing a generation change in Norwegian short film production. Some of this year’s shorts are made by students at foreign film or art schools, which may encourage other ways of seeing things, or other forms of filmic expression.

Thematically, it seems that quite a few of the 2003 short films are dealing with 1) relationships between men in which quarrels often lead to absurd situations, 2) relationships between men and women in which the first stage of sweet love is displaced by difficulty. Several of the films depict relationships between children or adolescents, or between these groups and the problematic world of the adult. The short documentaries range from joy over bingo games on the local radio to human beings meeting their deaths. Generally, we find much about the smaller things in life. The experimental films range from the visually exciting and repetitious to the playful and unexpected. We are also pleased that 35mm prints are still made, even though many of the films are shot on video or edited on video.

A preselection jury can never be objective; it is, like all juries, imprinted by the people sitting in it, and the current preselection jury has, as in previous years, tried to find a selection of short films that represents the best of the contributions received, using the criteria of originality, content and form. We hope that many of the selected shorts might give a lot of fine film experiences. Happy short film festival!

May 2003 Kirsten Bryhni, Hilde Herming, Arild Jørgensen



The preselection jury’s declaration - documentary films:

This year’s Norwegian documentary films maintain a high level of quality. We wish we had room in the program for many more, but our mandate limits us to maximum of eleven hours of film.

The films selected represent a great variation in themes: gripping stories as well as seemingly less important tales, all  from Norwegian reality. A Norwegian reality connected to the outside world, and a reality outside the typical Norwegian.

Certain trends are apparent. ‘Going home’ is a recurring theme, focusing on immigrant culture and the identity problems of Afro-Norwegians. Another trend is the ‘football film’, of which only one has been selected for screening. Bordering on a trend are the films of young identity seekers who with self-examination and candour look at themselves and their generation.

In general, we have seen many portraits that introduce us to interesting people with a powerful story to tell. These films exhibit solid documentary craftsmanship. However, these portraits were not always successful in finding a balance between intimately exposing their subjects and unintentionally compromising them.


Positive this year: a lack of projects that adapt a traditional television aesthetic, by which we mean films treating an important topic, but lacking filmic creativity. On the more negative side: many of the films we have seen use music indiscriminately, hindering rather than enhancing the filmic experience. This is not, however, prevalent in the films that have been selected for screening.

We would also have liked to have seen more films that dare to challenge and provoke their audience, films that break with the most prevailing conventions within the documentary genre. There are happily exceptions.