PETER KUBELKA
Thomas Korschil om Peter Kubelka
Fra Peter Kubelka begynte arbeidet med ADEBAR i 1956, har han utviklet det han kaller den ´metriske filmenª. ´Metriskª, som stammer fra det latinske ordet ´metrumª, viser til at hver del av filmen er nøyaktig tilmålt og satt i forhold til filmen som helhet, og at hver del av filmen kommuniserer med alle de andre delene. I ADEBAR er lengden på de enkelte enhetene filmen er satt sammen av på 13, 26 og 52 enkeltbilder; de følger komplekse regler som bestemmer når, og i hvilken rekkefølge de opptrer i filmen. Etter å ha fullført ADEBAR i 1957, økte Kubelka tempoet og kompleksiteten kraftig ved å redusere størrelsen på enhetene til kun ett enkeltbilde: SCHWECHATER, laget fra 1957 til 1958, er den aller første filmen som i sin helhet ble konstruert ut fra prinsippet om at det filmkunstneriske uttrykket ikke oppstår mellom tagningene (som Eisenstein hadde proklamert), men mellom de enkelte bildene. I ARNULF RAINER (1960) tok Kubelka sin metriske teori enda lengre og reduserte dermed filmkunsten til sine elementære former: filmen består utelukkende av sorte og hvite enkeltbilder, stillhet og hvit støy. Påvirkningen fra Kubelkas metriske filmer på filmutviklingen generelt kan neppe overvurderes, særlig i forhold til det som senere ble kalt ´strukturell filmª.

Stan Brakhage om Peter Kubelka
Peter Kubelka er en perfeksjonist når det gjelder filmmediet — og ettersom dét er en kvalitet jeg setter høyere enn alt annet for tiden (da det er slik en mangelvare alle steder) vil jeg ganske enkelt si: Peter Kubelka er verdens største filmskaper — noe som ganske enkelt betyr: Se filmene hans! ... på alle måter/mer enn noe annet ... etcetera.

Jeg mener, hva slags hyllest kan jeg egentlig gi som virkelig vil kunne skille disse fem filmene ut fra alt annet som passerer som filmkunst i disse dager, ved hjelp av en eller annen form for fotballtaktikk? Filmene hans eksisterer utenfor kunstkappløpet. Hver og en av filmene hans er det de er — og til det perfekte... og med, ja kall det følelse; men følelse av en slik natur at ´følelsesfullª blir for hardt, eller et ord som er vanskelig å bruke i denne sammenhengen. Det er ingen sentimentalitet i verkene hans som ville kunne skille mellom emosjonelle og sentimentale reaksjoner. Hver film fungerer, fordi han la så stor vekt på at hver enkelt film skulle uttrykke hele hans vesen på det tidspunktet den ble laget. Og derfor ligner ingen av filmene hans på hverandre på noen måte — hver film er like forskjellig fra alle de andre som ethvert øyeblikk i en manns liv er det hvis han lever det fullkomment... med andre ord: Perfekt! Hans perfeksjon er imidlertid motsatt av den akademikerne fordrer (og kan få) gjennom formell imitasjon. Hans er: ´Jeg lager bare det jeg liker! — ikke hva jeg kunne tro var passende eller ideelt eller perfekt og så videre — simpelthen bare det jeg liker når jeg ser på det igjen og igjen under prosessen: Og jeg vet at film er laget av 24 stillbilder i sekundet — så det må ikke være ett eneste enkeltbilde i hele filmen som ikke er absolutt nødvendig for verket i sin helhet: Fordi det bildet vil forringe helheten og svekke min opplevelse av øyeblikketª ... og Peter Kubelka bruker lang tid på å gjøre hver film til en varig opplevelse av nytelsesøyeblikk — så de kan bli sett igjen og igjen for å øke nytelsen fra den første opplevelsen.

Og filmene hans er lydfilmer. Her er endelig en filmskaper som skaper med øret i kontrapunktisk harmoni med øyet. Også dette får han til ved hjelp av sin sans for det perfekte — så til de grader at hvis for eksempel ADEBAR blir vist med én rute i usynk, blir hele lydsporet til en enestående ´bakgrunnsmusikkª, men på ingen måte den opplevelsen han har skapt ... og hvis visningen er perfekt synkronisert (avstanden mellom porten og lydlampen er nøyaktig 26 ruter) blir opplevelsen ubeskrivelig ny for enhver med øyne og ører til å se og høre med. Han har til og med laget en film (ARNULF RAINER) med bilder som like lite kan ´slås avª ved å lukke øynene som man kan slå av lyden med øynene (for den er komponert utelukkende av hvite ruter som beveger seg rytmisk mot sorte mellomrom, og med en intensitet så sterk at den tvinger mønsteret gjennom lukkede øyelokk) slik at hele ´miksenª av audiovisuell opplevelse åpenbart befinner seg ´inne i hodetª så å si: og hvis man åpner øynene, kan man se sine egne øyeceller som om de var projisert på lerretet, og man kan se sin optiske fysiologi aktivert av lydbildet i det som sikkert er den mest grunnleggende Livets dans av dem alle (for lydene i filmen minner om, og får derfor det indre øret til å høre sin egen puls i det det tar i mot lyden).

Disse filmene må absolutt sees, og absolutt sees og høres for å bli trodd!

P.Adams Sitney om Peter Kubelka

Den verden han gir oss er storstilt og strålende...

Kubelkas filmer er som et krystall, eller et annet objekt fra naturen: de ser ikke ut som om de er skapt av mennesker...

Peter Kubelka presenterer og analyserer sitt filmatiske arbeid:

Program 1: De metaforiske filmene
Mosaik im Vertrauen (1955)
Erfaring har vist at denne filmen gir mening for en upartisk tilskuer, men likevel mente det intellektuelle Alpbach-publikummet at den var ´en sekvens av bilder uten mening, akkompagnert av musikk og støy uten sammenheng med bildeneª. Noen var sogar av den oppfatning at dette var djevelens dekadente verk. Det er sant at bildesekvensen er usammenhengende (abrupt) og at lyd og bilde ikke er synkronisert, det vil si at talen ikke nødvendigvis kommer fra munnen til skuespillerne. Styrken i den følelsesmessige spenningen som oppstår i dette, og som Kubelka arrangerte mesterlig, kan ikke sammenlignes med noen annen ´normalª film. Bildesekvensen springer assosiativt, noen ganger blir den avbrutt av mindre viktige hendelser, andre ganger skrider den fram i motsatt rekkefølge av hvordan ting vanligvis skjer. På denne måten er historien satt sammen gåtefullt som mosaikkstener. Det kan heller ikke finnes noen annen film der lyden får en så sterk autonom eksistens mens den løper parallelt med bildene: Man må lytte usedvanlig omhyggelig for å kunne differensiere mellom forgrunn, midte og bakgrunn i lyden.

Kubelkas motiver for å lage filmen ligger i overbevisningen om at kommersielle filmer ikke fullstendig utnytter de filmkunstneriske mulighetene. Han erklærer at stedet for handlingens tilsynelatende uensartede scener er lerretet, og at tiden skal være ethvert tidspunkt som filmen blir vist.

(Alfred Schmeller, 1958)

Pause! (1977)
Triumfen hans er egentlig firedobbel. Første triumf: PAUSE! er et ekstatisk verk. Andre triumf: Fullkommenheten og intensiteten i verket oppløste publikums oppsvulmede forventninger som hadde vokst helt ut av normale proporsjoner i løpets av ti års ventetid. Han fikk oss til å ta i mot det nye verket i sitt nyfødte nakenhet. Tredje triumf: Oppløsningen av Arnulf Rainer. Arnulf Rainer er selv en kunstner med unik originalitet og intensitet. Hans ´face artª, som er kilden til bildematerialet i PAUSE!, er et kapittel i moderne kunst i seg selv. Jeg har en helt spesiell aversjon mot filmskapere som bruker andre kunstnere og deres kunst som materiale for sine egne filmer. Disse filmene transcenderer aldri kildene sine. Men under de aller første bildene i PAUSE! følte jeg eksistensiell angst. Kubelka måtte konsumere og transcendere ikke bare Arnulf Rainer, men også — og dette er hans fjerde triumf — transcendere hele sjangeren innen samtidskunst som går under betegnelsen ´face artª. Et par bilder til, og hjertet mitt gjenvant fatningen og hoppet til i opphisselse: Både Rainer og Kunsten disintegrerte seg og ble til molekyler, enkeltbilder av bevegelser og uttrykk, råmateriale til rådighet for filmkunstens muse. Jeg mener ikke å undervurdere Rainers person eller kunst: Hans egen storhet kan på ingen måte oppløses, i hans egen kunst. Men her snakker vi om Peter Kubelkas kunst, og i et kunstverk, som i himmelen så på jorden, kan det kun finnes én Gud og Skaper.

(Jonas Mekas)

Unsere Afrikareise (1966)

Kubelkas siste film før PAUSE! er UNSERE AFRIKAREISE, der bildene er relativt konvensjonelle ´opptakª fra en jaktekspedisjon i Afrika. Filmingen tar opp en rekke ´systemerª — hvite jegere, innfødte, dyr, naturlige gjenstander, bygninger — på en måte som bevarer hver enkelts individualitet (det individuelle i hver enkelt). Samtidig redigeres bilde og lyd på en slik måte at disse systemene møtes i sammenligninger eller sammenstøt, noe som skaper et mangfoldig kompleks av meninger, ytringer, ironier. (...)

Jeg kjenner ingen annen filmkunst som denne. Den ytterste presisjon, ja til og med uforanderlighet, som Kubelka oppnår i filmene sine, frigjør dem så de blir objekter med en viss grad av naturens egen kompleksitet — men det er en raffinert og definert natur, gjenskapt i en rekke av relasjoner. De sjeldne og mirakuløse øyeblikkene i naturen, når solstrålene treffer kanten av en fjellknaus eller midt mellom to bygninger, eller når mønstre i sanden eller skyene plutselig ser ut til å ta form som dyr eller menneske, er paralleller til hendelsene i Kubelkas filmer. Hele filmen er smidd sammen av mange slike presiseringer, med en ekstatisk kompresjon som kun er mulig i film.

(Fred Camper)

Program 2: De metriske filmene

Adebar (1957)

Kubelkas prestasjon er at han har tatt den sovjetiske montasjen ett skritt videre. Mens Eisenstein tok utgangspunkt i tagningene som basisenheter og redigerte dem i et mønster som skulle skape mening, har Kubelka gått tilbake til den enkelte filmrute som filmkunstens essens. Det faktum at en projisert film består 24 stillbilder i sekundet er selve grunnlaget for hans kunst.

Denne ideen framtrer på ulike måter i de ulike filmene til Kubelka. I ADEBAR bruker han bare bestemte lengder på tagningene — 13, 26 og 52 enkeltbilder — og bildematerialet i filmen er kombinert etter bestemte regler. For eksempel er det en konsekvent veksling mellom positiv og negativ. Bildene i filmen er sort/hvitt-tagninger i ekstrem høykontrast av dansende figurer; bildene er ribbet ned til sorthvitt på sitt mest essensielle, slik at de kan brukes i en nesten skremmende presis konstruksjon av bilder, bevegelse og repetert lyd.

(Fred Camper)

Schwechater (1958)

I 1957 fikk Peter Kubelka i oppdrag å lage en kort reklamefilm for Scwechater øl. Bryggeriet trodde naturlig nok at de hadde bestilt en film som skulle hjelpe dem å selge øl, men Kubelka hadde andre planer. Han filmet med et kamera som ikke en gang hadde søker, men ganske enkelt pekte omtrentlig i retning av handlingen. Deretter brukte han mange måneder på å redigere opptakene, mens bryggeriet skummet og krevde et ferdig produkt. Til slutt ga han fra seg en film, 90 sekunder lang, med ekstremt rask klipping (på grensen av hva tilskuere flest er i stand til å oppfatte) mellom bilder som var så utvasket at de nesten ble abstrakte — i rødtintet sorthvitt positiv og negativ — av såvidt synlige personer som drikker øl og av ølskum i et fullstendig abstrakt mønster. Denne ´reklamefilmenª har muligens ikke solgt øl siden den ble laget for tyve år siden, men jeg (som hater øl) har sverget på at hvis jeg noensinne er i Østerrike, skal jeg drikke litt Swechater i hyllest til hva jeg anser å være blant de mest intense, rene og mest perfekte minutter med filmkunst som noen noensinne har prestert.

(Fred Camper)

Arnulf Rainer (1960)

Bildene i Arnulf Rainer er det mest ´reduserteª av alt — denne filmen består i sin helhet av helt sorte og helt hvite enkeltbilder som Kubelka kobler sammen i lengder så lange som 24 sekunder og så korte som ett enkelt bilde. Når han veksler mellom sorte og hvite bilder, oppstår det en kjapp flimmereffekt som er så nærme Kubelka kan komme til den noe kjappere flimringen i filmvisninger. Gjennom de lange partiene av mørke sitter man i nervøs forventning om at flimringen skal komme tilbake, uten å vite sikkert på hvilken måte den vil opptre. Men ARNULF RAINER er ikke bare en studie i filmens rytme og flimmer. Kubelka har ikke tappet filmkunsten for mening ved å redusere den til det helt essensielle. I steden har han laget et produkt med kvaliteter som er så generelle at de antyder et utall av mulige meninger, der alle berører et essensielt aspekt ved eksistensen.

(Fred Camper)

PETER KUBELKA : BIOGRAFI

Peter Kubelka (f. 1934) er en allsidig kunstner og teoretiker som har arbeidet med kunst innenfor film, matlaging, musikk, arkitektur, tale og skrift. Han har vært en ledende eksponent innenfor internasjonal avantgardefilm siden begynnelsen på femtitallet og hatt filmvisninger i alle europeiske land, samt i USA og Japan.

I 1964 var Kubelka medgrunnlegger av Österreichisches Filmmuseum, hvor han har virket som kurator siden.

Kubelka har vært involvert i opprettelser av avantgardfilmsamlinger og et musikkensemble, og har undervist ved flere universitet i USA og Europa. I tillegg har han siden 1978 vært professor i film ved Kunsthøyskolen i Frankfurt, hvor han også var rektor fra 1985-88. Som teoretiker har han holdt en rekke forelesninger og deltatt i flere symposier, blant annet ´Ikke-industriell film — ikke-industriell matlagingª. Allerede i 1967 gjorde Kubelka sitt første teoretiske arbeid på matlaging som kunstform, og i 1980 ble hans undervisningsstilling utvidet til å omfatte ´Film og matlaging som kunstformª. Et annet av hans store prosjekt har vært planen for en idealkino — Den usynlige kinoen — som han hadde klart førsteutkastet til i 1958. I 1970 ble den realisert for Anthology Film Archives i New York, som han forøvrig var med og grunnla. Nitten år seinere ble den realisert for Österreichisches Filmmuseum i Wien. I 1980 mottok Kubelka Großer Österreichischer Staatspreis for sitt livsverk. De seinere år har han først og fremst vært tilknyttet Österreichisches Filmmuseum. I Paris i fjor gjorde han ´La comparaison des artsª: seks foredrag om film, matlaging og musikk i Auditorium du Louvre, Centre Pompidou, Ecole des beaux arts og Cinémathèque francaise — i Paris. Formålet med disse arrangementene var å formidle en verdensanskuelse som ikke er ordbunden gjennom eksempler man kunne se på, høre på, kjenne på eller smake på.