JERRY TARTAGLIA PRESENTERER JACK SMITHS FILMER

Introduksjon:
Blant Ali Baba, weirdos og andre utskudd

I filmer som FLAMING CREATURES skapte den outrerte filmskaperen Jack Smith et fantasifullt og dekadent univers med 1001 NATT-inspirert stemning. Den norske kortfilmskaperen Runar Hodne ble fascinert av Smiths filmer på filmfestival i New York for to år siden.

Etter møtet med Jack Smiths filmer skjønte jeg nok en gang hvorfor film så sjelden sparker: filmskapere er stort sett forfengelige og jålete — det ligger i selve regissørposisjonen — men Smith var noe annet. Han fristilte seg fra filmhistorien for å lage de filmene han gjorde — like ubehandlede, uforutsigbare og springende som livet selv. Han klippet rumpehull og mot religiøst symbol uten en gang å tenke på kreftene i motsetningen. Det er denne ærlige naiviteten som gjør at filmene til Smith sparker.

Til tross for at han var av de største talentene fra undergrunnsscenen i New York på sekstitallet, er Jack Smith overraskende ukjent. Noe som både skyldes hans vesen og livsførsel, men også at han ikke fullførte sine filmer i normal forstand. For selv om det først og fremst var gjennom film han slapp løs sin sensasjonelle fantasi, var han på mange måter en øyeblikkskunstner. Han skapte en så vellykket kobling mellom performance, teater og film at materialet han etterlot seg etter sin død i 1989 kun forteller en del av historien.

Det er fascinerende å lese Smith som en fadder for intermedia-kunsten. De mediene han tok i bruk benyttet han med stor sikkerhet. Han var både dj, stillsfotograf, film-auteur og teaterregissør. Han skapte performancer i leiligheten sin på Lower East, Manhattan. Her spilte han fra sin eklektiske platesamling og klippet om filmene mens de rullet i fremviseren. Det var på en av disse samlingene i 1962 Andy Warhol ble nysgjerrig på film, og han brukte senere Smith og skapningene hans i filmene sine. På Smiths performancer kunne visningen av en 60 minutters film ta opptil tre timer fordi han spleiset sammen klipp med limbånd fra de aktene som ikke rullet, samtidig som han hele tiden spilte platene sine. Han omstrukturerte filmene sine live, med et respektløst forhold til det eksisterende materialet og en klokkertro på intuisjonen og minuttets makt. Neste performance kunne bestå av en teaterforestilling, en presentasjon av en scenografi-idé eller noen stillsbilder satt i en eller annen sammenheng. Han jobbet med andre ord i mellom og rundt mediene fremfor å koble dem sammen til multimediashow, som skiller seg fra intermedia gjennom sin mangel på en overordnet idé. Både moderne begreper som intermedia og hybridkunst er dekkende for Smiths totaluttrykk.

Det fins ingen rød tråd i Smiths livsverk — bare en serie motsigelser. Man kan si han var en surrealistisk romantiker og en ´speedetª post-modernist. Det mest besynderlige med Jack Smith var likevel hans evne til å forvandle det banale til noe sublimt, for tidvis er det virkelig banale ting han formidler. Siden han angrep sine åndsfrender fremfor establishmentet, var han stort sett omgitt av skrullete outsidere som seg selv. Det var blant disse sosiale utskuddene han dyrket frem sine fabler. I dette miljøet ble klisjeene hyllet, og han brakte klisjeene inn i sitt konsept. Jack Smith regisserte filmene sine som vanvittige pastisjer over Hollywood, fra det komplekse til et komplett forutsigbart univers.

Filmskaperen og journalisten Jonas Mekas (gjest på Kortfilmfestivalen i 1994) var på mange måter et sammenbindende element for undergrunnskunstnerene i New York, både som deres offentlige forkjemper og som organisator av visninger og festivaler. Da Mekas viste FLAMING CREATURES for Federico Fellini og Michelangelo Antonioni, ble Fellini svært begeistret og har seinere oppgitt Smith som en sentral inspirasjonskilde i arbeidet med SATYRICON. Som i SATYRICON koblet Smith mytologi og seksualitet i et løst nettverk av uavsluttede fortellinger. Mange av filmene hans kretser rundt historier fra 1001 NATT. Som homofil kunstner med sans for outrerte kostymer har Smith åpenbart hatt full tenning på Ali Baba. Han brukte begrepet ´very Baghdazianª som en slags estetisk konklusjon på flere av sine filmer.

Det fulgte en serie skandaler med visningene av filmene hans. Da Mekas i 1963 arrangerte visninger av filmene til blant annet Smith, Kenneth Anger og Warhol ble de gjentatte ganger forstyrret av politiet. Ironisk nok var det FLAMING CREATURES — lagd som en uskyldig komedie — som ble det store offeret for kampanjen mot ´fags, weirdos and commiesª. Den endte til slutt opp som egen sak i Senatet. Det virker ikke som Smith ønsket å være martyr. Til å være grunnleggeren av ´The Baudelarian Revolution of American Cinemaª (Mekas), holdt han en lav profil. Han fikk ikke engang delta i rettsaken om sin egen film, av frykt for at han skulle lage skandale.

Det er feil å kalle Smith en camp-kunstner. Det er bare fernisset av hans produksjon. Han var absolutt en dekadent eksponent for drag, banaliteter og pompøsitet. Han dyrket det mystiske i transseksualitet, gjennom delvis pornografiske og symbolske tegn. Han var en insisterende regissør — en besatt. Men fordi han orkestrerte tilfeldighetene innenfor klare estetiske rammer (ofte definert som nettopp camp), fremtrer en annen og mer dyptgripende kvalitet. Filmene veksler mellom subjektivitet og objektivitet, men havner som regel midt imellom. Dette er tydeligst i hans brutale vekslinger mellom nær- og totalbilder. Og nok engang vender man tilbake til begrepet kompleksitet. Filmene fremstår som forlengelser og proteser av hans personlighet, og det er tilsynelatende minimal avstand mellom idé og ferdig resultat. Det ligger en følelse av improvisasjon og umiddelbarhet over arbeidene.

Smiths metode for å fremstille situasjoner og karakterer på vippepunktet har blitt plukket opp i teateret, først og fremst av dramatikeren og teaterregissøren Richard Foreman. Han kaller forestillingene sine ´unbalancing actsª, og lar dem springe hemningsløst mellom diverse begivenheter. Gjennom sin metode for teateret har Foreman utviklet Smiths univers til en moderne dramaturgi. Denne dramaturgien ligger innenfor det som kalles reteatraliseringen av teateret. For å kunne erobre det teatrale må man gå gjennom klisjeen og overtydeligheten, tabuer i kunsten gjennom hele den forfinede modernismen. Men Smith priser dette i sine filmer. Han var opptatt av kostymer og rekvisitter, fordi han mente det formet rollene, på samme måte som eventyret bygger illusjoner.

Mange av kvalitetene ved Smiths arbeid ligger utenfor filmene hans, men det er likevel filmene som blir stående igjen for ettertiden. En stor del av æren for dette har Kortfilmfestivalens gjest, Jerry Tartaglia. Han har brukt mange år på å restaurere filmene. Smith etterlot seg et kaos, og Tartaglia har kalt restaureringsarbeidet for et ´slaveriª, fordi det har vært så omfattende og fengslende. Smith mente selv at kun én film ble gjort ferdig, nemlig FLAMING CREATURES. Alle de andre var mer eller mindre ´work in progressª. Det sier seg selv at restaurering av uferdig materiale er omfattende, og det er med respekt for Smiths prosessorientering Tartaglia har restaurert og fremstilt de visningskopiene som har gitt Smith den anseelse han har fortjent, 10 år etter hans død. I arbeidet med NORMAL LOVE er hvert klipp demontert og renset for lim og taperester, og deretter satt sammen igjen. Med dette har Tartaglia på en måte klart å fryse karrieren til Jack Smith, som et avsluttet ´work in progressª.

Runar Hodne

JACK SMITH : FILMER

Flaming Creatures

16 mm, 48 min, s/h, 1961
Regi, manus, foto /Dir., Scr., Camera: Jack Smith
Medvirkende/With: Francis Francine, Joel Markman, Sheila Bick m.fl.

I FLAMING CREATURES, Smiths mest kjente film, tumler persongalleriet rundt i omgivelser som minner om Ali Babas hoff, med en steming som vekker assosiasjoner til Heironymous Boschs malerier. Filmen er en kvasidokumentar om androgyne og transvestitter hvor slappe peniser og hoppende bryst er ubestemmelig likestilt som for å avvæpne enhvert distinksjon mellom mannlig og kvinnelig. I FLAMING CREATURES klarer Smith å kombinere sin ungdoms utbroderte drømmerier med virkelighetens voksne fantasier.

Normal Love

105 min, farge, 1963
Regi, manus, foto: Jack Smith
Medvirkende: Maria Montez, Diana Baccus, David Sachs, Tony Conrad m. fl.<
/p>

Etter tumultene rundt visningene av FLAMING CREATURES ønsket Smith å lage en ´kommersiellª film. Hans andre langfilm kommer tydeligvis fra hans beundring for Maria Montez, B-film-stjernen kjent fra COBRA WOMAN. Vi møter en rekke forskjellige filmmonstre fra 30-tallet, en havfrue, en lidderlig fyr og diverse hjerteknusere.

Scotch Tapes

3 min, farge, 1959-62
Regi, manus, foto: Jack Smith
Medvirkende :Jerry Sims, Ken Jacobs og Reese Haire

SCOTCH TAPES er den første filmen av Smith som ble offentlig vist. Filmen skildrer en dans på byggeplassen til det som nå er Linoln Center NY. Den veksler voldsomt mellom nær- og totalbilder, mye på grunn av vanskelighetene på location. Den innehar både Smiths go-with-the-flow kvaliteter, m.t.p. de tekniske feil som oppstår underveis (navnet henspiller på tapemerkene som ligger i bildeflaten), og den episke fortellerkraften som ligger i bruddene mellom bildeutsnitt og tid.

 

I Was a Male Yvonne De Carlo

30 min, s/h, 1968-70
Regi, manus, foto :Jack Smith
Medvirkende: Jack Smith

Jack Smith som Yvonne deCarlo, den rake motsetning til Maria Montez. Fans hyller jukse-filmgudinnen i denne usedvanlige dokumentasjonen av Jack Smith’s performance på film.

 

Overstimulated

6 min, s/h stumfilm, 1959-63
6 minutter
Regi, manus, foto : Jack Smith
Medvirkende: Jerry Sims og Bob Fleischer

Denne kortfilmen er en tidlig filmatisk utforskning av den deliriske estetikken Smith utviklet gjennom sine senere filmer. På et tidspunkt på 70-tallet behandlet Smith filmen som et fragmet, og tok den med i diverse filmer og performances med NO PRESIDENT. Lydkassetten er 12 minutter lang og kan avspilles på et hvilket som helst punkt til filmen. OVERSTIMULATED ble restaurert i 1995.

 

Respectable Creatures

35 min, farger, 1966
Regi, manus, foto /Dir., Scr., Camera: Jack Smith

RESPECTABLE CREATURES er en uvanlig sammenklipping av Smiths første kjente film BUZZARDS OVER BAGDAD og tilfeldige bilder fra NORMAL LOVE. Den avslutter med filmopptak Smith gjorde under karnevalet i Rio på midten av sekstitallet.

RESPECTABLE CREATURES is an unusual blending of Smith’s first known film, BUZZARDS OVER BAGDAD, with stray images from NORMAL LOVE, concluding with material he shot at the Carnaval in Rioin the middle of the sixties.

 

Song for Rent

5 min, farge, 1968-69
Regi, manus, foto : Jack Smith
Medvirkende: Jack Smith

I denne filmen spiller Smith sitt alter ego Rose Courtyard, som sitter i en rullestol i leiligheten sin. Hun blir svært rørt av God Bless America.

 

Reefers of Technicolor Island

15 min, farge, 1967
Regi, manus, foto: Jack Smith

En blanding av drag og dokumentarmateriale.

 

BIOGRAFI: JERRY TARTAGLIA

Jerry Tartaglia presenterer Jack Smiths filmer på årets Kortfilmfestival. I 1991 fikk Tartaglia en forespørsel fra Jack Smiths bo (The Plaster Foundation) om å delta i restaureringen og bevaringen av Jack Smiths filmer. Arbeidet med restaureringen ble gjort forskjellige steder, blant annet på Anthology Film Archives, og de fleste av hans 16 mm-filmer er nå komplette.

Tartaglia selv har laget film siden 1971, da han var student ved Albright College. Han har først og fremst arbeidet med eksperimentelle filmer om homofil identitet, AIDS og seksualpolitikk, blant annet AIDSCREAM og ECCE HOMO. Han var en av grunnleggerene av Berks Filmmakers, som er en av USAs eneste gjenværende visningssteder for eksperimentell film. Han har bodd i New York, San Francisco og i et homsekolektiv i Tennesse. Han siste film, AMNESIA, tar for seg homsehistorien og behovet for å bevare synlighet i et undertrykkende miljø.

Nå underviser han i film- og videoproduksjon ved Adelphi University i Garden City, New York, og arbeider på en ny film.