Jeg har laget abstrakte filmer i omlag tolv år, og kinetiske installasjoner de siste syv årene. Jeg startet med å lage abstrakte filmer på grunn av en fascinasjon for farger i bevegelse. Jeg ble grepet av de abstrakte filmene fra tretti- og sekstitallet og av ideene om lyskunst som dukket opp i tiden rundt århundreskiftet. Komponert lys kan sammenlignes med måten lyd struktureres i et musikkstykke. Jeg begynte nemlig å studere musikalsk komposisjon for å utvikle lydsporene mine ytterligere. Den kompositoriske tilnærmingen jeg hadde lærte på musikkstudiet, brukte jeg etter hvert mer og mer på den visuelle strukturen i filmene mine. Måten etterkrigstidens seriemusikk-komponister tenkte på, øvet stor innflytelse på meg — spesielt med hensyn til måten de konstruerte et stykke basert på parametre. For dem var disse parametrene fundamentale aspekter ved lyd, som toneleie, varighet eller klang. Ved å tenkte over lignende fundamentale aspekter ved komponert lys, vendte jeg meg stadig mer mot det tekniske fundamentet ved filmmediet. Dette resulterte i et antall filmer og installasjoner hvor bildene ble generert av interferens mellom flere bevegelser — eller som var basert på elementære prinsipper ved skanning. Dette fikk meg til å se annerledes på teknologi. I stedet for kun å være et nøytralt middel for å oppnå et mål, er teknologi en del av vår kultur, akkurat som kunst og mytologi. I teknologiens historie kommer spesifikke motiver til syne igjen og igjen, i stadig skiftende konstellasjoner — motiver som ofte stammer fra filosofi eller kunst. Videre står nåtidens forakt eller hengivenhet for teknologi ikke i forhold til dens antatte blotte funksjonalitet. Konflikten mange opplever mellom en ’kald’ verden av funksjonell vitenskap og teknologi, i motsetning til den ’menneskelige’ verden av kunst og intuisjon, er etter mitt syn basert på en farlig misforståelse. Sementbyene vi bygger og de maskinene vi konstruerer, er ikke vesensforskjellige fra en fugl som bygger sitt rede. Nylig har min interesse for disse tilbakevendende motivene utkrystallisert seg til en besettelse av hvordan vi oppfatter rom. Kamera opererer etter de samme linjer som malerkunstens lover om perspektiv. Måten objekter og rom skildres på medfører en viss måte å se verden på, en måte hvor synslinjene som kan trekkes opp mellom observatør og objekt uttrykker separasjon snarere enn forbindelse. Å se noe fra distanse reduserer tingen som blir sett til et objekt, som ligger klar til å bli utforsket og til slutt utnyttet og forfalsket. Filmene jeg i den senere tid har arbeidet med, er et forsøk på å utvikle representasjonen av rom på en måte som er svært forskjellig fra det tradisjonelle perspektiv linsene gir. Jeg har arbeidet med lys-interferens direkte på celluloid, uten å bruke tradisjonell optikk, og for øyeblikket utvikler jeg dataprogrammer som produserer bilder på fullstendig ikke-tredimensjonal vis. I en ikke altfor fjern framtid ser jeg for meg at arbeidet mitt utvikler seg vekk fra det tradisjonelle filmlerret, og mot mer arkitektoniske og muligens interaktive former for lyskunst og abstrakte lysende former.