SPESIALPR0GRAM 2002
Carsten E. Munch
Carsten E. Munch spilte en viktig rolle som dokumentarfilmskaper på 50-tallet med sine skarpe og intelligente filmer om dagliglivet i Norge – om alt fra tømmerfløtere på Østlandet, til høyonn i Romsdalen. Munch var også med fra starten da fjernsynet gjorde sitt inntog på 60-tallet. Gjennom sine mange filmer (også fjernsynsprogrammene kan godt sees på som film), har Munch bevart et solid og unikt stykke norgeshistorie for ettertiden. Hans form er estetikk blandet med finstemt ironi, aldri ondskapsfullt, men humoristisk og kritisk. Filmene til Carsten E. Munch er ikke bare tidsbilder av og fra en svunnen tid, de viser også med sin inspirerende kraft at dagens filmuttrykk kanskje ikke er så nytt likevel, men godt fundert i en historisk tradisjon.
ARTIKKEL: Carsten E. Munch – en filmpionér
Første gang jeg møtte Carsten E. Munch var 3. november 1964, en kald høstdag på Carl Johan. Han befant seg på toppen av en gardintrapp, bak en stor ropert. Jeg gikk i fakkeltog og begges mål var filmlegenden Charlie Chaplin som stod på balkongen på Grand Hotel for å motta folks hyllest i forbindelse med at hans selvbiografi «Mitt Liv» ble lansert på norsk. Carsten representerte filmbransjen som formann i Norsk Filmforbund. Jeg har alltid sett på denne episoden som uttrykk for Carstens enorme kjærlighet til film, det som har drevet ham til et liv viet til filmens tjeneste.
Av René Bjerke

På dette tidspunktet, i 1964, hadde Carsten E. Munch allerede laget film i 15 år, først dokumentarfilmer i Landbrukets film- og billedkontor, siden fjernsynsprogrammer for NRK. Dette høres ikke særlig glamourøst ut, og er det egentlig snakk om en filmskaper? Munch laget såkalte dokumentarfilmer, opplysningspregede filmer om norsk land- og skogbruk – enda mindre glamourøst. Siden ble norsk fjernsyn igangsatt, og de første årene var fjernsynet nettopp preget av folkeopplysningstanken.

Underkjent status
Senere, da jeg fikk i oppdrag å lage en film om denne mannen, oppdaget jeg at de over to hundre filmene Carsten E. Munch hadde laget består av flere mesterverk og rene perler. Jeg våger den påstand at mange av Munchs dokumentarfilmer, i originalitet og skjønnhet, i filmforståelse og dybde – altså det jeg vil kalle filmpoesi – rager langt over det meste som er laget av spillefilm her i landet.

Fiksjonsfilmen har alltid hatt en høyere status enn dokumentarfilmen. Sistnevnte er jo bare råopptak av virkeligheten som er redigert i etterkant, mens spillefilmen er diktet inn i illustrerende og poetiske metaforer. Denne holdningen stammer mest fra en mening om at kunsten skal representere gjenkjennelse i våre egne liv. At man kan gjenkjenne, oppleve og erkjenne gjennom stil og form, er en fremmed tanke i Norge. Dermed vil essayisme på film, som er akkurat det Carsten E. Munch har drevet med gjennom en lang karriere, være et usynlig bidrag. Usynlig i den forstand at hans arbeider ikke er satt riktig pris på. Visst var han kjent i Norge, særlig gjennom sitt arbeid med fjernsynsproduksjon. Han ytret seg også som skribent i pressen og ble på seksti- og syttitallet sett på som en kulturpersonlighet. Men han har ikke fått den posisjonen og anerkjennelsen innen ånds- og kunstlivet som han virkelig fortjener.

En samfunnskritiker forut for sin tid
Midt på dette spennende sekstitallet, omtrent da Chaplin kom til Norge, stod Munch i spissen for en liten kulturrevolusjon med aksjonen De 44. En aksjon bestående av filmfolk, som hadde til hensikt å forandre den norske filmpolitikken. Man ville bort fra den rene kommersielle dyrkingen til Norsk Film AS, og over til en mer seriøst kulturbasert filmproduksjon. Aksjonen lykkes for så vidt med en forandring av repertoar i norsk film. Men det sensasjonelle ved det hele var at filmfolk aksjonerte, at kulturfolket tok arbeidernes språk i sin munn og boikottet sin arbeidsgiver.

Carsten E. Munch – alltid ulastelig kledd, i blå blazer, hvit skjorte og slips – var en radikal filmskaper. Ser man nøye etter, var det en dyp og samfunnskritisk dimensjon i alt han filmet. Selv når han filmet skogbruk for Fjøsfilm la han til den ekstra dimensjonen som problematiserte samfunnsutviklingen og livsvilkårene til landets småbruk. Han stilte kritiske spørsmål om vårt materielle forbruk – allerede på femtitallet.

Den kritiske dimensjonen dukket ikke bare opp i den lille ironi han la i nesten hver eneste kommenterende setning, men også i måten han filmet på. Carsten E. Munchs måte å filme på er eksempel på det jeg mener er «innhold nedfelt i ren filmform». Han filmer den norske natur på en slik måte, med en slik kjærlighet, at han dermed forteller to ting: «Dette har jeg nettopp sett og oppdaget», og: «Selv om menneskene er bedagelige vesener og kortsiktig opptatt av det gode liv, må vi ikke ødelegge naturen».

Et eksempel på denne bruk av form: Munch lager en film om livet på et småbruk et sted i Norge på femtitallet. Filmen handler om hvordan de lever, om familien, om arbeidet og om naturen. Oppdraget er fra Landbrukets film- og billedkontor, og oppgaven er å vise hvordan veldig mange i Norge lever, og hvordan man kan øke livsgrunnlaget gjennom organisert og systematisk nyplanting av granskog.

Et bilde: en bonde og hans to barn er ute og fisker i et tjern, samtidig som kommentaren sier noe om naturalhusholdet; man skaffer seg maten, man kjøper den ikke. Denne scenen kunne vært filmet med et fast kamera tatt fra land, enkelt og greit. Men nei, den kreative regissør Munch setter seg med kamera i en annen båt, og lar de to båtenes motstridende og forskjellige bevegelser spille mot hverandre. Altså: fars båt glir rundt den ene veien (han er akkurat i ferd med å dra opp fisk, og båten retningstyres ikke av årene), og kameraets båt glir rundt den andre veien. Dette uttrykker blant annet at far og hans lille familie har en tilhørighet til det evige kretsløp. Disse menneskene er natur, de lever i og av den. Vi får følelsen av dette mens vi ser på, der vi blir sugd inn bildet.

Det er dette jeg mener når jeg sier at mange av Carsten E. Munch sine dokumentarfilmer overgår det meste av det som har vært laget av spillefilm her i landet. Det er i det øyeblikket noe blir filmet at det blir skapt kunst, uavhengig av genre. Det blir ikke kunst bare fordi det er fiksjon.

Film som poesi, kinodrift som kultur
Carsten E. Munch laget film i tre perioder, fra 1949 til 1959 i Landbrukets film- og billedkontor, i NRK fra 1959 til 1969 og som frilanser fra 1969 til 1979, med hovedaktiviteten lagt til de to første periodene. Han holdt seg til genren dokumentarfilm, men løftet dette mediet til nye poetiske høyder.
I 1969 ble han kino- og kultursjef i Bærum, og med sin virksomhet der hever han kinodrift i Norge opp på et nytt og ukjent nivå: film og kino ble endelig definert som kultur. Han gjorde visning av film til en ’kunst’ gjennom hvilke filmer han ville at publikum skulle se, og på hvilken måte han ville at de skulle se filmene. Før Munch sin tid var det uhørt å ha noen til å innlede en filmvisning med noen ord før filmen. Å sette en visning av en film inn i en samtidig samfunnspolitisk kontekst var noe nytt. På denne måten ble filmen noe: et fenomen, en del av kulturen, ikke bare en konsumvare.

Uten blygsel sammenligner jeg Carsten E. Munch sitt arbeid som kinosjef med Henri Langlois og hans bidrag til den franske bølgen. Langlois var en av stifterne av cinemateket i Paris i 1936. Hans mildest talt uortodokse måter å vise film på gjorde en hel generasjon filmentusiaster enda mer entusiastiske. Betegnelsen cinephile ble født og man mente at Langlois’ virksomhet var av like stor betydning for fransk film som de regissørene som laget film, ut fra hvilke filmer han viste, på hvilken måte og til hvem. Carsten E. Munch sin tid i Bærum Kinematografer var en arnetid for filmbransjen i Norge. Mange av dagens litt eldre profilerte filmfolk gikk en slags filmskole hos Munch. De var gjerne innom Bærums Kinematografer og Munchs kameraer.

Jeg håper i all beskjedenhet at min film om Carsten E. Munch setter lys på en filmmann som er en av de sjeldne i sin art i Norge, for hvem filmen som personlig uttrykk er organisk, sprunget ut av personligheten idet følelsene finner sin form.

René Bjerke er filmregissør og har nylig ferdigstilt en dokumentarfilm om Carsten E. Munch. René vil presentere sin egen film i tillegg til flere av Munchs dokumentarer. «Kongeriket innerdalen» (1959), «Vårens farligste eventyr» (1953), «Høst»(1954), «Brev fra en kvinne» (1956) og «En modernist i Hardanger»

 

CARSTEN E. MUNCHS FILMPROGRAM

Modernisten i Hardanger
Carsten E. Munch besøker den norske lyrikeren Olav H. Hauge på hans hjemsted Ulvik i Hardanger. Til tross for at dette er et klassisk NRK-intervju er det laget med Munchs personlige stil og hans dype følelse for kunst og lyrikk. Andre medvirkende er Steinar Brauteseth og Atle Kittang.

Dokumentar: 16 mm, 25 min
Regi, manus, klipp:
Carsten E. Munch
Stemmer:
Carsten E. Munch

 

Kan vi kjøpe en opplevelse
Carsten E. Munch var på Gran Canaria i et privat oppdrag. Men han hadde alltid med seg sitt Bolex 16 mm kamera. Inspiret av den gryende masseturisme som han opplevde rundt seg – og som han mislikte sterkt – laget han denne lille filmen fyllt med kritisk ironi.

Dokumentar, 1967: 16 mm, 25 min
Regi, manus: Carsten E. Munch

 

An-Magritt
For å skape interesse for de filmene som ble vist på Sandvika Kino produserte Bærum Kinematografer egne forfilmer om den kommende filmen. Arne Skouens film, «An-Magritt» var en film det ble knyttet stor forventning til. Mini-portrettet av filmens hovedrolleinnehaver Liv Ullmann, som Bærum Kinematografer laget, ble også meget godt mottatt.

Dokumentar, 1969: 35 mm, 10 min
Regi, manus, klipp: Carsten E. Munch
Foto: Hans Nord, Oddgeir Sæther (stills)
Stemmer: Intervju m/Liv Ullmann og Arne Skouen
Prod: Bærum Kinematografer

 

Vårens farligste eventyr
Tømmerfløtere i arbeid med å løse opp tømmerfloker i et trangt elvestryk. Dramatikk oppstår og det hele blir nesten en action-scene, hvor filmingen blir styrt av det som skjer foran kamera. Det er så dramatisk at man lurer på om også fotografen forsvinner med i vannmassene. En tidlig film i Munchs karriere hvor han lærte at virkeligheten av og til ikke lar seg styre (i bildet) – og at man må anvende form for å få kontroll og uttrykk.

Dokumentar, 1953: 35 mm, 10 min
Regi, manus: Carsten E. Munch
Foto: Paul Berge
Klipp: Carsten E. Munch
Pro. leder: Lars Grimelund Kjeldsen
Oppdrag: Landbrukets Film- og Billedkontor

 

Høst
Poetisk kortfilm om høsten – dens preg og hvordan den innvirker på forskjellige generasjoner på et landbruk. Uvanlig poetisk film til å være oppdragsfilm. Ble som en av de første norske filmer, tatt ut til Cannes-festivalen.

Dokumentar, 1954: Beta SP, 5 min
Regi, manus: Carsten E. Munch
Foto: Lasse Thorseth
Klipp: Carsten E. Munch
Pro. leder: Lars Grimelund Kjeldsen
Stemmer: N.N.
Prod: Landbrukets Film- og Billedkontor
Oppdrag: Landbrukets Film- og Billedkontor

 

Brev fra en kvinne
Laget i forbindelse med Husmorforbundets 75-års jubileum, men langt fra noen tradisjonell jubileumsfilm; Om hva den hjemmeværende husmoren skal fylle livet sitt med når barna ikke lenger trenger henne. Filmen viser Carsten E. Munchs mesterskap i samfunnsforståelse og tidlig radikal tenkning. En modig og vakker film – og nå også et fint tidsbilde.

Dokumentar, 1965: 35 mm, 15 min
Regi, manus: Carsten E. Munch
Foto, klipp: Carsten E. Munch
Stemmer: Ole Chr. Lagesen
Prod: Norsk Film AS
Oppdrag: Norges Husmorforbund

 

Kongeriket Innerdalen
Olav Innerdalens eget kongerike er stedet han har vokst opp og hvor han nå i voksen alder lærer opp sin sønn til å mestre naturen og de flotte fjellene som omgir den ensomme gården. Carsten E. Munch filmer sitt møte med denne fjellkulturen i en meget vakker sort/hvitt form, hvor vi fornemmer bymannen som oppdager landet vårt og lar seg begeistre. Han lar seg inspirerere til å bruke kamera poetisk, med en like poetisk voice-over. En vakker film. René Bjerkes favorittfilm blant Carsten E. Munchs filmer.

Regi, manus: Carsten E. Munch
Foto, klipp: Carsten E. Munch
Lyd: Per Hærnes
Stemmer: Sigurd Evensmo
Prod: Landbrukets Film- og Billedkontor

 

DOKUMENTARFILM
Carsten E. Munch

Dokumentar: Beta SP, 52 min
Norge 2001

Regi, manus: René Bjerke
Foto: Hallgrim Ødegård
Klipp: Trygve Hagen
Lyd: Kjell Rogne
Med: Stein Roger Bull, Arne Skouen, Tore Breda Thoresen m.fl.
Prod: Aage Aaberge
Fin: Norsk Filminstitutt, Film & Kino, Fritt Ord, Bærum Kommune, Statens studiesenter for film og Yellow Cottage

Salg: Toril Simonsen
Norsk filminstitutt
Boks 482 Sentrum
N-0105 Oslo
tlf.: +(47) 22 47 45 00
faks: +(47) 22 47 45 97

e-post: torils@nfi.no

Om regissøren

René Bjerke har regissert en rekke kortfilmer og dukumentarer, og er kjent for sine filmatiseringer av Tarjei Vesaas’ noveller. Han er også filmkriker og grunnlegger av Kinoteket, forløperen for Cinemateket i Oslo. DU PAPPA ( 1994), hans første spillefilm, fikk prisen for beste film i Rouen i 1994. I 1996 var han på Kortfilmfestivalen med dokumentaren MØTE MED HALLDIS.