Untitled Document

FORHÅNDSJURYENS UTTALELSE - NORSK KORTFILM
Norsk kortfilm 2007 Oppvekstfilmer og livet på skyggesiden Forhåndsjuryen for kortfilm har bestått av Greg Pope, eksperimentell filmskaper og kinomaskinist på Cinemateket, Arild Jørgensen, som er filmarkivar og har jobbet med Kortfilmfestivalen siden dens spede begynnelse, og Kaja Wright Polmar, animasjonsregissør og animatør. De har ikke hatt noen enkel oppgave: Av 259 innsendte kortfilmer er det bare omtrent 25 prosent som får delta i hovedprogrammet. Her er deres omtale av filmene og begrunnelse for utvalget. Vi har valgt ut 57 filmer, som vi mener reflekterer et utvalg av det beste som rører seg i norsk kortfilm anno 2007. Uansett sjanger og tema har vi lett etter filmer som har noe eget ved seg, filmer som både har noe interessant å fortelle, og som matcher kortfilmformatet. Det siste året har det pågått en heftig diskusjon i filmmiljøet om hvorfor så få kvinner regisserer spillefilm. Kort- og dokumentarfilmmiljøet har tradisjonelt hatt en bedre kjønnsfordeling, men vi må dessverre konstatere at årets filmer ikke representerer den kjønnsbalansen vi kunne ønsket. Av regissørene til de innsendte kortfilmene er 34 prosent kvinner. Av de 57 filmene som deltar i det norske hovedprogrammet, er 18 filmer regissert av kvinner og 39 av menn. Det tilsvarer en kvinneandel på 32 prosent. Vi skal ikke her gå dypt inn i hva denne kjønnsfordelingen har å si for hvilke historier som blir fortalt , men forhåndsjuryen mener at vi i år faktisk kan se noen klare tendenser. Det er noen historier som fortelles ofte, det er noen temaer kortfilmskaperne har vært spesielt opptatt av. Vi mottok svært mange oppvekstfilmer , og det har vært en tendens i det norske programmet i flere år. Det er populært å lage filmer om barndom og ungdomstid, søskenforhold og oppløste familier. Skyldes dette at de fleste kortfilmregissørene er relativt unge, slik at erfaringer fra oppveksten er det stoffet de kjenner best, og som det derfor er naturlig å gripe etter? Er filmene en kollektiv bearbeidelse av egne erfaringer, fra en generasjon som har gjennomlevd oppløsningen av den norske kjernefamilien? Eller ligger det filmpolitiske årsaker bak: Står filmer for og med barn spesielt sterkt i Norge som et resultat av prioriteringer hos finansieringsorganene? Vi finner ikke like mange oppvekstfilmer internasjonalt. Kan vi snakke om et særnorsk fenomen? Uansett er mange av oppveksthistoriene blitt svært gode filmer, noe som satte oss i et dilemma: Skal alle de gode filmene være med uavhengig av tematikk, eller skal vi satse på å vise det brede utvalget, filmer med tematisk og formmessig spredning? Vårt mandat er blant annet å se etter: «Kreativitet, originalitet og nyskapning (...) mangfold, bredde og ulike uttrykksformer». Vi fant det riktig å velge bredde I år ser det ut til at spesielt de yngste regissørene ofte velger å fokusere på samfunnets skyggeside. Overraskende mange filmer handler om urbane problemer som rus, hjemløshet og prostitusjon. Antakelig reflekterer disse filmene et bybilde stadig mer preget av sosiale problemer og en ektefølt empati med de narkomane. Kanskje føler mange yngre regissører at disse historiene er spesielt virkelige og autentiske? En lang rekke andre filmer tematiserer i hvert fall frykten for 9-16-livet på kontor. Disse filmene ironiserer over et normalt, statisk hverdagsliv. Uansett tema må en god kortfilm også ha et formmessig konsept. Regissøren må klare å skape et eget univers rundt sin historie og sine karakterer, ideelt sett er dette universet både originalt og troverdig. Regissøren må beherske begrensningene kortfilmformatet gir, og hvis vi kan tillate oss et hjertesukk, skulle vi ønske at flere ville lage korte filmer. Mange av filmene vi har sett, bruker unødvendig lang tid på enkle poeng og lukker handlingen så tett at det knapt er plass til å puste for oss som seere. Mange av årets filmer kommer fra regissører som aspirerer til å ville lage spillefilm, og filmene nærmer seg spillefilmen både tematisk og formmessig. Men kortfilmen kan være så mye mer enn en kort spillefilm! Den animerte kortfilmen har alltid stått sterkt på Kortfilmfestivalen. I år feirer festivalen 30 år, og jubileet blir markert med en egen animasjons-gallaforestilling. Norske animerte kortfilmer er tradisjonelt svært populære internasjonalt, noe ikke minst Oscar-statuetten til Torill Kove beviser. Derfor er det skuffende at det er så få animerte kortfilmer i årets program. De animerte filmene som ble påmeldt i år, er nesten uten unntak produsert «på kjøkkenbenken», uten produsent og uten skikkelig finansiering. Det er stor mangel på produsenter i animasjonsbransjen, hovedsakelig fordi det er svært vanskelig å skaffe finansiering til (kostbare) animerte kortfilmer. Ironisk nok er det et problem for kortfilmen at det nå er gode tider i norsk animasjonsbransje for øvrig. Mange animatører er sysselsatt blant annet med de animerte tv-seriene som for tiden produseres i Norge, og har kanskje ikke tid til å sette i verk egne prosjekter? Vi i forhåndsjuryen spør i alle fall: Hvor blir det av den frie animerte kortfilmen? Kaja Wright Polmar Greg Pope Arild Jørgensen Norwegian Short Film 2007 Coming-of-age films and life on the dark side The pre-selection jury for short film includes Greg Pope, an experimental filmmaker and projectionist at Cinematheque; Arild Jørgensen, a film archivist who has worked with the Norwegian Short Film Festival since its humble beginnings; and Kaja Wright Polmar, animation director and animator. They've had no easy task: of 259 short films received, only about 25% will make the main programme. Here they discuss the selection process. We have selected 57 films that we believe reflect a range of the best that are causing a stir in Norwegian short film in 2007. Regardless of genre and theme, we have searched for films that have something special about them, films that have something interesting to say, as well as meeting the requirements of the short film format. This past year there has been intense discussion within the film community about why there are so few women directing feature films. Traditionally, the short and documentary film community has had better gender distribution, but we must note, unfortunately, that this year's films are not representative of the gender balance we would have liked. Of the films we received, 34% were directed by women. Of the 57 films in competition in the Norwegian main programme, 18 films have female directors. The women's share amounts to 32 percent. Here we will not explore what this gender distribution means for what stories are being told , but the selection jury believes that this year, in fact, we can see some clear tendencies. There are some stories which are told frequently, and some themes that short filmmakers have been particularly concerned with. We received very many coming-of-age films , and this has been a tendency in the Norwegian programme for many years. It is popular to make films about childhood and youth, sibling relationships and broken families. Is this due to the fact that most short film directors are relatively young, and that the experience of growing up is the material they know best, and therefore naturally gravitate towards? Are the films a collective investigation of their own experience, from a generation which has lived through the disintegration of the Norwegian nuclear family? Or are film politics behind it: are films for and with children especially prevalent in Norway as a result of prioritisation by the funding organisations? Internationally, we don't come across as many coming-of-age films. Can we speak of this as a distinctively Norwegian phenomenon? At any rate, many of the coming-of-age stories have become very good films, something which has created a dilemma for us: should all of the good films be included independent of theme, or should we show a wider range - films which are more varied thematically and formally? Our mandate, among other things, is to look for: «creativity, originality and innovation (...) diversity, broad and varied forms of expression. We found it fitting to choose wide...» This year it looks like the young directors particular often are choosing to focus on society's darker side. A surprising number of films take up urban problems such as substance abuse, homelessness and prostitution. These films probably reflect an image of the city which is increasingly characterized by social problems and a heartfelt empathy for the addict. Perhaps many young directors feel that these stories are especially real and authentic? In any case, a long string of other films address the theme of fear of the nine-to-five life at the office. These films look ironically at the normal, static, everyday existence. Irrespective of theme, a good short film must also have a concept in terms of form. The director must be able to create a distinctive universe for his or her story and characters, ideally this universe is both original and believable. The director must be in control of the limitations inherent in the short film format, and if we can allow ourselves a weary sigh, we would wish that more people would make short films. Many of the films we have seen use an unnecessary amount of time on obvious points and compress the action so tightly that there is hardly room for us viewers to breathe. Many of this year's films are by directors who aspire to make feature films, and the films ape a feature film format both thematically and formally. But the short film can be so much more than a short feature film! The animated short film has always had a solid presence at The Norwegian Short Film Festival. This year the festival celebrates its 30 th year, and the anniversary will be marked with a separate animation gala show. Traditionally, animated Norwegian short films are very popular abroad, as Torill Kove's Oscar statuette proves. It is therefore disappointing that there are so few animated short films in this year's programme. The animated films that have been submitted this year are almost without exception «kitchen sink productions», without producers and without funding support. There is a noticeable lack of producers in the animation, primarily because it is very difficult to obtain funding for the relatively costly animated short film. Ironically enough, in other respects it is a problem for short film that these are encouraging times in the Norwegian animation area. Is it because many animators are employed by, amongst others, the animated TV series that are currently being produced in Norway, and have no time for their own projects? We in the pre-selection jury ask at any rate: what has become of the independent animated short film?

FORHÅNDSJURYENS UTTALELSE - NORSK KORTFILM

Norsk kortfilm 2007
Oppvekstfilmer og livet på skyggesiden

Forhåndsjuryen for kortfilm har bestått av Greg Pope, eksperimentell filmskaper og kinomaskinist på Cinemateket, Arild Jørgensen, som er filmarkivar og har jobbet med Kortfilmfestivalen siden dens spede begynnelse, og Kaja Wright Polmar, animasjonsregissør og animatør. De har ikke hatt noen enkel oppgave: Av 259 innsendte kortfilmer er det bare omtrent 25 prosent som får delta i hovedprogrammet. Her er deres omtale av filmene og begrunnelse for utvalget.

Vi har valgt ut 57 filmer, som vi mener reflekterer et utvalg av det beste som rører seg i norsk kortfilm anno 2007. Uansett sjanger og tema har vi lett etter filmer som har noe eget ved seg, filmer som både har noe interessant å fortelle, og som matcher kortfilmformatet.

Det siste året har det pågått en heftig diskusjon i filmmiljøet om hvorfor så få kvinner regisserer spillefilm. Kort- og dokumentarfilmmiljøet har tradisjonelt hatt en bedre kjønnsfordeling, men vi må dessverre konstatere at årets filmer ikke representerer den kjønnsbalansen vi kunne ønsket. Av regissørene til de innsendte kortfilmene er 34 prosent kvinner. Av de 57 filmene som deltar i det norske hovedprogrammet, er 18 filmer regissert av kvinner og 39 av menn. Det tilsvarer en kvinneandel på 32 prosent.

Vi skal ikke her gå dypt inn i hva denne kjønnsfordelingen har å si for hvilke historier som blir fortalt , men forhåndsjuryen mener at vi i år faktisk kan se noen klare tendenser. Det er noen historier som fortelles ofte, det er noen temaer kortfilmskaperne har vært spesielt opptatt av.

Vi mottok svært mange oppvekstfilmer , og det har vært en tendens i det norske programmet i flere år. Det er populært å lage filmer om barndom og ungdomstid, søskenforhold og oppløste familier. Skyldes dette at de fleste kortfilmregissørene er relativt unge, slik at erfaringer fra oppveksten er det stoffet de kjenner best, og som det derfor er naturlig å gripe etter? Er filmene en kollektiv bearbeidelse av egne erfaringer, fra en generasjon som har gjennomlevd oppløsningen av den norske kjernefamilien? Eller ligger det filmpolitiske årsaker bak: Står filmer for og med barn spesielt sterkt i Norge som et resultat av prioriteringer hos finansieringsorganene? Vi finner ikke like mange oppvekstfilmer internasjonalt. Kan vi snakke om et særnorsk fenomen? Uansett er mange av oppveksthistoriene blitt svært gode filmer, noe som satte oss i et dilemma: Skal alle de gode filmene være med uavhengig av tematikk, eller skal vi satse på å vise det brede utvalget, filmer med tematisk og formmessig spredning? Vårt mandat er blant annet å se etter: «Kreativitet, originalitet og nyskapning (...) mangfold, bredde og ulike uttrykksformer». Vi fant det riktig å velge bredde

I år ser det ut til at spesielt de yngste regissørene ofte velger å fokusere på samfunnets skyggeside. Overraskende mange filmer handler om urbane problemer som rus, hjemløshet og prostitusjon. Antakelig reflekterer disse filmene et bybilde stadig mer preget av sosiale problemer og en ektefølt empati med de narkomane. Kanskje føler mange yngre regissører at disse historiene er spesielt virkelige og autentiske? En lang rekke andre filmer tematiserer i hvert fall frykten for 9-16-livet på kontor. Disse filmene ironiserer over et normalt, statisk hverdagsliv.

Uansett tema må en god kortfilm også ha et formmessig konsept. Regissøren må klare å skape et eget univers rundt sin historie og sine karakterer, ideelt sett er dette universet både originalt og troverdig. Regissøren må beherske begrensningene kortfilmformatet gir, og hvis vi kan tillate oss et hjertesukk, skulle vi ønske at flere ville lage korte filmer. Mange av filmene vi har sett, bruker unødvendig lang tid på enkle poeng og lukker handlingen så tett at det knapt er plass til å puste for oss som seere. Mange av årets filmer kommer fra regissører som aspirerer til å ville lage spillefilm, og filmene nærmer seg spillefilmen både tematisk og formmessig. Men kortfilmen kan være så mye mer enn en kort spillefilm!

Den animerte kortfilmen har alltid stått sterkt på Kortfilmfestivalen. I år feirer festivalen 30 år, og jubileet blir markert med en egen animasjons-gallaforestilling. Norske animerte kortfilmer er tradisjonelt svært populære internasjonalt, noe ikke minst Oscar-statuetten til Torill Kove beviser. Derfor er det skuffende at det er så få animerte kortfilmer i årets program. De animerte filmene som ble påmeldt i år, er nesten uten unntak produsert «på kjøkkenbenken», uten produsent og uten skikkelig finansiering. Det er stor mangel på produsenter i animasjonsbransjen, hovedsakelig fordi det er svært vanskelig å skaffe finansiering til (kostbare) animerte kortfilmer. Ironisk nok er det et problem for kortfilmen at det nå er gode tider i norsk animasjonsbransje for øvrig. Mange animatører er sysselsatt blant annet med de animerte tv-seriene som for tiden produseres i Norge, og har kanskje ikke tid til å sette i verk egne prosjekter? Vi i forhåndsjuryen spør i alle fall: Hvor blir det av den frie animerte kortfilmen?

Kaja Wright Polmar
Greg Pope
Arild Jørgensen

Norwegian Short Film 2007
Coming-of-age films and life on the dark side

The pre-selection jury for short film includes Greg Pope, an experimental filmmaker and projectionist at Cinematheque; Arild Jørgensen, a film archivist who has worked with the Norwegian Short Film Festival since its humble beginnings; and Kaja Wright Polmar, animation director and animator. They've had no easy task: of 259 short films received, only about 25% will make the main programme. Here they discuss the selection process.

We have selected 57 films that we believe reflect a range of the best that are causing a stir in Norwegian short film in 2007. Regardless of genre and theme, we have searched for films that have something special about them, films that have something interesting to say, as well as meeting the requirements of the short film format.

This past year there has been intense discussion within the film community about why there are so few women directing feature films. Traditionally, the short and documentary film community has had better gender distribution, but we must note, unfortunately, that this year's films are not representative of the gender balance we would have liked. Of the films we received, 34% were directed by women. Of the 57 films in competition in the Norwegian main programme, 18 films have female directors. The women's share amounts to 32 percent.

Here we will not explore what this gender distribution means for what stories are being told , but the selection jury believes that this year, in fact, we can see some clear tendencies. There are some stories which are told frequently, and some themes that short filmmakers have been particularly concerned with.

We received very many coming-of-age films , and this has been a tendency in the Norwegian programme for many years. It is popular to make films about childhood and youth, sibling relationships and broken families. Is this due to the fact that most short film directors are relatively young, and that the experience of growing up is the material they know best, and therefore naturally gravitate towards? Are the films a collective investigation of their own experience, from a generation which has lived through the disintegration of the Norwegian nuclear family? Or are film politics behind it: are films for and with children especially prevalent in Norway as a result of prioritisation by the funding organisations? Internationally, we don't come across as many coming-of-age films. Can we speak of this as a distinctively Norwegian phenomenon? At any rate, many of the coming-of-age stories have become very good films, something which has created a dilemma for us: should all of the good films be included independent of theme, or should we show a wider range - films which are more varied thematically and formally? Our mandate, among other things, is to look for: «creativity, originality and innovation (...) diversity, broad and varied forms of expression. We found it fitting to choose wide...»

This year it looks like the young directors particular often are choosing to focus on society's darker side. A surprising number of films take up urban problems such as substance abuse, homelessness and prostitution. These films probably reflect an image of the city which is increasingly characterized by social problems and a heartfelt empathy for the addict. Perhaps many young directors feel that these stories are especially real and authentic? In any case, a long string of other films address the theme of fear of the nine-to-five life at the office. These films look ironically at the normal, static, everyday existence.

Irrespective of theme, a good short film must also have a concept in terms of form. The director must be able to create a distinctive universe for his or her story and characters, ideally this universe is both original and believable. The director must be in control of the limitations inherent in the short film format, and if we can allow ourselves a weary sigh, we would wish that more people would make short films. Many of the films we have seen use an unnecessary amount of time on obvious points and compress the action so tightly that there is hardly room for us viewers to breathe. Many of this year's films are by directors who aspire to make feature films, and the films ape a feature film format both thematically and formally. But the short film can be so much more than a short feature film!

The animated short film has always had a solid presence at The Norwegian Short Film Festival. This year the festival celebrates its 30 th year, and the anniversary will be marked with a separate animation gala show. Traditionally, animated Norwegian short films are very popular abroad, as Torill Kove's Oscar statuette proves. It is therefore disappointing that there are so few animated short films in this year's programme. The animated films that have been submitted this year are almost without exception «kitchen sink productions», without producers and without funding support. There is a noticeable lack of producers in the animation, primarily because it is very difficult to obtain funding for the relatively costly animated short film. Ironically enough, in other respects it is a problem for short film that these are encouraging times in the Norwegian animation area. Is it because many animators are employed by, amongst others, the animated TV series that are currently being produced in Norway, and have no time for their own projects? We in the pre-selection jury ask at any rate: what has become of the independent animated short film?