Historien — sett gjennom kameraøyet
Om dokumentarfilmskaperen Jan Knutzen

Av Gunnar Iversen

Det finnes få virkelige personligheter i historien over norsk kort- og dokumentarfilm. Få kunstnere som klarer å sette et eget preg på sine filmer, fra første til siste bilde, og dermed lykkes i å etablere en egen stil. Få har skapt en egen synsmåte, en personlig optikk, som gjør at deres verk er noe mer enn summen av de motiv og temaer som skildres i filmene. Et unntak er Jan Knutzen. Han er utvilsomt den mest særegne stemmen i moderne norsk dokumentarfilm.

Filmene til Jan Knutzen er noe helt for seg selv. De tilhører så å si sin egen genre. En Knutzen-film kjenner man igjen med én gang; på den slentrende kjølig-ironiske tonen, den essayistisk prøvende stilen, den hemmelighetsfulle serien av assosiative sprang og kontraster, den pregnante formviljen, den coole og ofte idiosynkratiske bruken av jazzmusikk, og Per Christensens kommentatorstemme med sin særegne intonasjon og tonefall. I sine filmer forener Jan Knutzen det lette og elegante med det underfundige og dypsindige.

I de siste ti årene har Jan Knutzen paradoksalt nok arbeidet innenfor kompilasjonsfilmgenren. Det er i hovedsak av andres filmklipp Knutzen har formet sine impresjonistiske og subjektive refleksjoner over historie, tid og film. Arkivopptakene gjennomsyres imidlertid av Knutzens særegne interesser, der spesielt filmen selv tematiseres. Knutzens kortfilmer er ytterst moderne. De er refleksive eller performative dokumentarer, som i mindre grad viser hen til virkeligheten selv, men som rastløst problematiserer selve representasjonen.

Jan Knutzen er en av de få norske kortfilmskaperne som har laget essays i filmform. Hans signatur er det essayistiske; på en personlig måte utforsker han et motiv eller en problemstilling. Temaet kan være et decennium eller filmkameraets utvikling, men Knutzen ønsker ikke å innvie oss i noen entydig og autorisert sannhet. Han prøver seg fram. Hans form er både nølende, prøvende, rastløs og tvilende, der han vrir og vender på motivet, starter på nytt fra en ny synsvinkel, og samtidig suggestivt pregnant, når han finner et bilde eller et glimt som både summerer opp et tidsbilde og samtidig åpner opp for nye spørsmål og ny undring.

 

 

I kortfilmens tjeneste

Jan Knutzen ble født i 1943, og gikk sin læretid i Per Borgersens selskap Norsk Dokumentarfilm. Han ble ansatt i dette selskapet i 1965. Norsk Dokumentarfilm var en av de mest produktive produsentene av kortfilm på 1960-tallet, og Knutzen hadde en rekke selvstendige oppgaver som klipper, fotograf og regissør her fram til han sluttet i 1972. Deretter arbeidet Knutzen på langtidskontrakter for NRK fra 1972 til 1976, og var på samme tid produsent og regissør for de tre kortfilmene Kampen om havet (1974), Grønlendernes land (1975) og Vi vil endre det hele (1976). De siste to ble laget i samarbeid med Malte Wadman.

Allerede rundt 1970 hadde Knutzen knyttet kontakt med det politisk radikale dokumentarfilmmiljøet rundt FilmCentrum i Stockholm. I første omgang fant Knutzen det imidlertid vanskelig å overføre deres idéer til praksis i Norge. Samtidig var Jan Knutzen en sentral person i det spesielle filmmiljøet som oppsto i Oslo mot slutten av 1960-tallet. Miljøet hadde opprinnelig sitt utspring i Det Norske Studentersamfunds filmutvalg, men ble fort et samlingssted for unge venstreradikale filmfolk som i 1973 etablerte Norsk Filmsenter. Knutzen deltok i arbeidet med de lengre dokumentarfilmene Stå på! (1976) og Tvers igjennom Lov (1979), og ble en sentral skikkelse i det venstreradikale filmmiljøet som revitaliserte dokumentarfilmen i Norge i andre halvdel av 1970-tallet.

I 1979 fikk Knutzen Statens treårige arbeidsstipend, og benyttet studiet til en nyorientering. Dette resulterte i en annerledes film. En annerledes film i norsk kortfilmsammenheng, og en annerledes film for Knutzen. Med På sporet etter Lars Hertervig (1984) skapte han det vi senere har forbundet med en ´Knutzen-filmª. Filmen skildrer Hertervigs kunst, men på en spørrende og problematiserende måte, gjennom en kommentar lest av skuespilleren Per Christensen.

Etter en ny periode av stillhet ble hele tre kortfilmer av Knutzen presentert på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 1993. Svalbard i sort/hvitt og farger var en film påbegynt allerede i 1977, men avsluttet 15 år senere. Her kontrasteres bilder fra Svalbards historie med nye opptak, i en underfundig og leken refleksjon over så vel Svalbard som Knutzens egen film. Dette meta-elementet ble rendyrket i Kunstens møte med filmen (1992), som var en annerledes filmreise, denne gang til Sentral-Europa og Tyskland, men først og fremst et essay om filmmediet og dets særegne filosofi. Mest vellykket var Funkis (1992), som også var den mest personlige av de tre filmene. Dette var et slentrende portrett av 1950-årene, som også ble en skildring av filmskaperens egen oppvekst.

Den djerve blandingen av ulike arkivklipp og en subjektiv og impresjonistisk historieberetning har etter dette nye gjennombruddet kjennetegnet Knutzens filmer. Av de ulike filmfragmentene, historiske brokker og bruddstykker, vever Jan Knutzen en personlig og underfundig vev, akkompagnert av en subjektiv kommentatorstemme, et ´forteller-jegª som gir perspektiv på billedcollagen.

Boplicity

 

Knutzens to hovedverk er filmene Boplicity (1994) og Kameramuseet (1997). Boplicity gir en personlig framstilling av 1960-tallet. ´Min ungdom ligger begravet i NRKs arkiverª, sier fortelleren, og tar oss med på en spennende reise gjennom det tiåret da fjernsynet kom. Kameramuseet er enda mer leken og humoristisk. Denne filmen er en refleksjon over filmkameraets historie, og samtidig en urovekkende skildring av forholdet mellom krigen og filmen. I disse filmene dukker Knutzen selv opp i bildet, som en vennlig påminnelse til tilskueren om at dette også er film, og en personlig refleksjon.

Også de to siste filmene fra Knutzens hånd er vellykkede personlige reiser i tiden og historien. Det 20. Århundre i Oslo — sett gjennom kameraøyet (2000), skildrer Oslos moderne historie, og Fragmente aus Norwegen (2000) er en løsere refleksjon om tiden og ´det norskeª, laget for verdensutstillingen i Hannover.

Jan Knutzens filmer fører videre arven fra den frie kunstneriske kortfilmen på 1960-tallet, men er mer personlig, mer refleksiv og mer prøvende enn 1960-årenes frie kunstneriske kortfilmer. Den eneste virkelige ´forløperenª for den essayistiske stil Knutzen har rendyrket er Erik Løchen; med eksperimenterende og burleske filmer som Kunstopplevelse (1967) og Søring Nordover (1976). Jan Knutzen er imidlertid mer ironisk enn Løchen, og går lengre i å rastløst kretse omkring selve filmrepresentasjonen.

Kameramuseet

Fortiden som bilde

Bak den slentrende og tilsynelatende tilfeldige overflaten i Knutzens filmer skjuler det seg noe mer enn kun en serie bilder fra vår nære fortid. I miniatyr er Knutzens filmer også, på en forsiktig og indirekte måte, essays om Historien. ´Det sanne bilde av fortiden flimrer forbi. Man kan bare fastholde fortiden som bilde, som et øyeblikk lyser opp og avdekker sin betydning, og aldri mer viser segª, skriver Walter Benjamin i sin femte historiefilosofiske tese. Det er noe lignende Knutzen vil uttrykke. Fortiden fastholdes kun som bilder.

Disse bildene monteres sammen til nye og overraskende bilder i Jan Knutzens dokumentarfilmer.

´-Dokumentarfilmens metode er usikkerhetenª, har Knutzen uttalt, og hans filmer preges av en pendlende bevegelse, mellom av-læring og inn-læring. Hovedsaken er imidlertid av-læringen av det tilvante. Han vil at vi skal se noe annet enn de altfor-kjente bildene som våre øyne så lett søker, men noe annet og uventet. Noe overraskende og hemmelighetsfullt. Som både gir en stor opplevelse, og samtidig åpner opp for ny undring. Som den formalist han er vil Knutzen skape underliggjørende effekter med sine fragment-collager. I stedet for å lime sammen verden til de vanlige formelbildene, åpner Knutzen opp for å se verden på en ny og befriende måte. Og dette gjør hans personlige filmstemme mer verdifull enn noensinne.

Funkis


Gunnar Iversen

Professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim. Har blant annet utgitt Virkelighetsbilder — Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (Universitetsforlaget, 2001), sammen med Sara Brinch. Siste utgivelser er antologiene Blikkfang (Universitetsforlaget, 2003) og Estetiske Teknologier 1700-2000 (Spartacus, 2003).

Programmet presenteres i samarbeid med Norsk filminstitutt

 

History — seen through the camera eye
About the documentary-film maker Jan Knutzen

By Gunnar Iversen

There are few genuine personalities in the history of the Norwegian short- and documentary film. Few artists succeed in putting their own personal stamp on their films, from the first to the last image, thereby establishing their own style. Few have created their own point-of-view, a personal optical view, making their work more than the sum of the motifs and themes depicted in their films. One exception is Jan Knutzen who is undoubtedly the most singular voice in the modern Norwegian short film.

Jan Knutzen’s films are particular. They belong to their own genre, so to speak. A Knutzen film is immediately recognisable by its relaxed, cooly ironic tone, tentative essay-like style, mysterious series of associative jumps and contrasts, succinct attention to form, cool and often idiosyncratic use of jazz music, and Per Christensen’s narrative voice with his characteristic intonation and tone. In his films, Jan Knutzen combines the light and elegant with the subtle and profound.

Paradoxically, for the last ten years Jan Knutzen has worked in the genre of the compilation film. For the most part, it is film clips made by others Knutzen has used to form his impressionist and subjective reflections on history, time and film. However, this archive footage is pervaded by Knutzen’s characteristic interests, in which film itself is especially thematised. Knutzen’s shorts are utterly modern. They are reflective or performative documentaries, which to a lesser extent point to reality itself, but instead restlessy problematise representation itself.

Jan Knutzen is one of the few makers of shorts in Norway who have made essays using the film form. His signature is the essayistic; he explores a motif or a problem in a highly personal manner. The theme may be a decade or the development of the film camera, but Knutzen does not want to tell us an unambigious and authorised truth. He is groping for his way forward. His form is simultaneously hesitating, tentative, restless and doubtful — twisting and turning the motif, starting anew with a fresh point-of-view — and also suggestively succinct, as when finding an image or a glimpse that create a portrait of the times as well as an opening to new questions and new wonderment.

In service of the short

Jan Knutzen was born in 1943 and bacame an apprentice in Per Borgersen’s company, Norwegian Documentary Film. He was subsequently employed in that company in 1965. Norwegian Documentary Film was one of the most prolific producers of shorts in the sixties, and Knutzen had numerous independent tasks as an editor, photographer and director until he left in 1972. He worked thereafter on longtime employment contracts for the Norwegian Broadcasting Company from 1972 to 1976, and was at the same time the director-producer of the three shorts Battle for the Sea (1974), Land of the Greenlanders (1975) and We Want To Change the Whole Thing (1976). The latter two were made in co-operation with Malte Wadman.

By 1970 Knutzen had already connected to the community of politically-radical documentary filmmakers in Stockholm. Initially, Knutzen found it difficult to put their ideas into practice in Norway. Simultaneously, Jan Knutzen was a central figure in the special film community that had become established in Oslo in the first part of the seventies. This community had originally emerged from the Norwegian Student Society, but rapidly became a rendezvous point for young left-wing filmmakers. Knutzen participated in the work of the longish documentaries Go for It! (1976) and Straight Through the Law (1979), becoming a leading figure in the left-wing film community in Norway in the second part of the seventies.

In 1979 Knutzen received a three-year working scholarship from the Norwegian government and used this opportunity to reorient himself. This resulted in a film that was different — a different film among Norwegian shorts and a different film for Knutzen. With In Search of Lars Hertervig (1984) he created what we later came to call a ´Knutzen filmª. The film depicts Hertervig’s art, but in a questioning and problematising way, through a commentary read by the actor Per Christensen.

After another period of silence, the great number of three Knutzen shorts were presented at the Norwegian Short Film Festival in Grimstad in 1992. Svalbard in Black & White and Colours was started as early as 1977, but not finished until 15 years later. In this film, historical images from Svalbard are contrasted with new footage in a subtle and playful reflection on Svalbard as well as Knutzen’s own film. This meta-aspect was cultivated in Art Meets the Film ( ), a film journey out of the ordinary, this time to Central Europe and Germany, but first and foremost an essay about the medium of film and its characteristic philosophy. The most successful was Funkis (1992), which was also the most personal of the three films. This was a relaxed portrait of the fifties, but also a depiction of the filmmaker’s own growing up.

After this new breakthrough, the bold mixture of various archive footage and impressionist storytelling has become a trademark of all Knutzen’s films. From the various pieces of film and historical fragments, Jan Knutzen spins a personal and subtle net, accompanied by a subjective commentary voice, a ´narrative Iª putting the collage of images in perspective.

Knutzen’s two main works are Boplicity (1994) and The Camera Museum (1997). Boplicity is a personal depiction of the sixties. ´My youth is buried in the archives of the Norwegian Broadcasting Companyª, the narrator says, taking us on an exciting trip through the decade that brought us TV. The Camera Museum is even more playful and humorous. This film is a reflection upon the history of the film camera, and at the same time a disturbing description of the relationship between war and film. In these films Knutzen himself turns up in the image, as a friendly reminder to the spectator that this also is film, as well as a personal reflection.

Also the last two films from Knutzen’s hand are successful personal journeys through time and history. The Twentieth Century in Oslo — seen through the Camera Eye (2000), describes the modern history of Oslo, and Fragmente aus Norwegen (2000) is a looser reflection on time and ´the particularly Norwegianª, made for the world exhibition in Hannover.

Jan Knutzen’s films are a continuation of the free artistic short film of the sixties, but are more personal, more reflective and more tentative than the earlier films. The only genuine forerunner of the essayistic style cultivated by Knutzen is Erik Løchen, with experimental and burlesque films as An Art Experience (1967) and A Southerner Goes North (1976). However, Jan Knutzen is more ironic than Løchen, and goes further in his restless obsession with film representation itself.

The past as image

Behind the relaxed and seemingly random surface of Knutzen’s films there hides something more than just a series of images from our recent past. In miniature, Knutzen’s films are also, in a cautious and indirect way, essays about history. ´The true image of the past flickers by. One can only maintain one’s hold on the past as image, as a moment that lights up to reveal its meaning, and never more shows itselfª, Walter Benjamin writes in his fifth thesis of historical philosophy. Knutzen wants to express something similar. The past can only be held on to as images.

In Jan Knutzen’s documentaries, these images are mounted into new and surprising images. ´The method of the documentary is uncertaintyª, Knutzen has stated, and his films are characterised by an oscillating motion, between un-learning and learning. The main thing, however, is the un-learning of the familiar. He wants us to see something other than the too-familiar images our eyes so easily look for, something else and unexpected. Something surprising and mysterious. Which gives us a great experience as well as an opening up to fresh wonderment. Always the formalist, , Knutzen wants to create alienating effects with his collage of fragments. Instead of pasting up the usual formulaic images into a world, Knutzen opens things up for us, making us see the world in a new and liberating way. And that makes his personal filmic voice more valuable than ever.

Gunnar Iversen

Professor of Film Studies at the Institute of Art and Media Studies at the NTNU in Trondheim. His publications include Pictures of Reality - Norwegian Documentaries through a hundred Years (Universitetsforlaget, 2001), with Sara Brinch. His most recent publications are the anthologies Eye-catcher (Universitetsforlaget, 2003) and Aesthetic Technologies 1700-2000 (Spartacus, 2003).